Intro
Norsk (bokmål)

Rajinder Kaur

helsesøster i Søndre Nordstrand bydel i Oslo

Hva mener du det er viktig at nyankomne innvandrere vet om egen helse og helsevesenet i Norge?

Det er viktig at innvandrerne kjenner til fastlegeordningen. De må vite at de selv må ordne med fastlege. Dersom de har barn under seks år, må de også ta kontakt med nærmeste helsestasjon eller bydelsadministrasjonen slik at barna blir registrert på helsestasjonen. Mange barn faller dessverre ut av dette systemet fordi helsestasjonen ikke kjenner til alle småbarn i området eller kommunen. Det er viktig at foreldrene vet at de må møte opp eller melde avbud til innkallinger til helsestasjonen. Hvis de bare uteblir, og dette skjer flere ganger, kan barnevernet bli koblet inn. Mange er vant til å gå til legen bare når de er syke, så dette med å møte til kontroll kan være uvant.

Innvandrerne må også vite at man må bestille time hos legen eller helsestasjonen, ikke bare møte opp. Hvis situasjonen ikke er alvorlig, kan en heller ikke regne med å få time samme dag. Hvis en ikke møter til avtalt time uten å gi beskjed, må en betale for timen.

Hva forventer helsevesenet av innvandrerne?

At innvandrerne setter seg inn i hvordan helsevesenet i Norge fungerer, og at de møter til avtalte timer hos legen eller på helsestasjonen.

Hva forventer innvandrerne av helsevesenet?

De forventer at de og barna deres blir fulgt opp på en skikkelig måte, og at de blir tatt på alvor. De forventer å bli behandlet med respekt.

Noen ganger tror jeg enkelte innvandrere har urealistiske forventninger til helsevesenet. Har man for eksempel et funksjonshemmet barn, må man finne ut av mange ting i forbindelse med rettigheter og eventuell behandling selv.

Mange innvandrere oppsøker lege for småplager som forkjølelse og liknende. Og så synes de at legen gjør en dårlig jobb når de ikke får medisiner for dette, og legen krever betaling likevel.

Har du opplevd noen misforståelser?

Jeg husker godt da jeg nettopp hadde kommet til Norge. Jeg hadde ingen familie her, bare mannen min. Jeg var gravid med vårt første barn, og jeg var kvalm og elendig og kastet opp nesten hele tiden. Det føltes umulig å gå på jobben. Jeg gikk til legen og ba om sykemelding. Jeg fikk høre at jeg ikke var syk, bare gravid. Jeg hørte jordmoren si høyt i gangen: «Ikke gi henne sykemelding. Hun er bare lat!» Jeg følte meg så alene. Jeg følte meg nedverdiget og mistenkt for å skulle lure meg til å være hjemme fra jobben. Det er viktig for mennesker å bli møtt med respekt.

En annen ting, jeg vet ikke om jeg kan kalle det en direkte misforståelse, er at noen foreldre kan synes det er vanskelig å snakke om problemer med meg. Hvis de for eksempel forteller om dårlig økonomi i familien, kan de miste ære. Da er det lettere å ikke si noe om det og svare «ja» når jeg foreslår at barnet deres bør gå i barnehagen. Og når barnet likevel ikke begynner, kan jeg tro at foreldrene ikke følger opp.

Hva er ditt ønske for framtiden?

Jeg ønsker meg en egen helsestasjon for voksne innvandrere. Den skulle fungere som et møtested der det både var åpent hus og forskjellige samtalegrupper. Vi skulle jobbe både med foreldreveiledning, kosthold, livsstil, helse og andre aktuelle emner. Hovedfokus skulle ligge på velvære. Jeg tror man må lære å leve med noen småplager, men at man likevel kan leve et godt liv og føle velvære og glede over livet.

Ansvarlig for disse sidene J.W. Cappelens Forlag AS. Læremidlet er utviklet med støtte fra Utdanningsdirektoratet. Tilbakemeldinger: intro@cappelen.no